Vi har igjen kommet oss opp i hoyden, vi er naa paa 3660m, i hovedstaden i Bolivia, La Paz. Bussturen hit fra Sucre var paa elleve timer uten toalett. Man kan jo bli gal av saant! Det er helt umulig aa ikke maatte tisse paa alle disse timene - vi endte til slutt opp bak en trailer midt i gata. Ikke hyggelig naar skabbete, aggressive hunder lusker rundt. Det var godt aa komme frem!!
La Paz er en spesiell by. Hele byen ligger nede i en canyon, med hoye fjell som omkranser byen. Dagene her har gaatt med til litt av hvert. Vi har blant annet hatt den store museums-kultur-dagen: Fem museer og en katedral paa en og samme dag er ikke til aa kimse av. (Museo Nacional del Arte, Museo de Metales Preciosos, Museo del Litoral, Case de Murillog og Museo Costumbrista Juan de Vargas + cathedral). Vi kan vel si saapass at paa det siste museet var ikke entusiasmen like stor lengre. Byen i seg selv er morsom aa bare vandre rundt i. Det er gateselgere over alt, trafikken er tett i de trange gatene og cholita'ne i sine fargerike drakter er over alt. Bussene i byen er Toyota Hiace'r, med sitteplass til 16 personer. Paa hver buss jobber det en person som har som oppgave aa henge ut av dora og skrike ut stoppestedene. Vi maatte bare prove "bussen" en gang, det kosta oss 2kr og de lokale smilte bredt da de saa oss paa den lokale bussen.
I gaar kveld fikk vi det guideboka "Lonely Planet", omtaler som "the worst cultural experience in La Paz": Vi besokte, sammen med et hollandsk par, en typisk engelsk pub hvor der kun var turister. Her snakket engelskmennene hoyt, og det ble solgt importert ol. I morgen er planen at vi drar videre til Copacabana, som ligger ved Titicacasjoen. Der har vi tenkt aa gaa litt rundt omkring, besoke Isla del Sol og vente paa at grensa til Peru aapner igjen. Den er stengt pga demonstrasjoner paa peruansk side av grensa.
lørdag 28. mai 2011
tirsdag 24. mai 2011
Hvitmalte Sucre
24.mai
Vi liker oss i Sucre. Klimaet er varmere, rommet vaart paa hostalet er varmere og det er flere "vestlige" restauranter og kafeer her. Likevel klarte Anders aa bli syk, og har vaert liggende i senga i en to dagers tid. Ikke veldig goy...Naa er vi heldigvis paa beina igjen begge to, og har faatt sett store deler av byen. Alle husene er er hvitmalte og det ligger en kirke paa hvert gatehjorne. Vi fikk jo ikke feiret 17.mai saa veldig i aar, men vi har faatt feiret nasjonaldagen her i stedet for - og her feires det i tre dager! President Evo Morales har vaert paa besok i byen, det har vaert et sinnsykt langt tog med korpsmusikk og marsjerende skoleelever og om kvelden har det vaert danseoppvisning paa plassen. Artig, artig:)
Vi liker oss i Sucre. Klimaet er varmere, rommet vaart paa hostalet er varmere og det er flere "vestlige" restauranter og kafeer her. Likevel klarte Anders aa bli syk, og har vaert liggende i senga i en to dagers tid. Ikke veldig goy...Naa er vi heldigvis paa beina igjen begge to, og har faatt sett store deler av byen. Alle husene er er hvitmalte og det ligger en kirke paa hvert gatehjorne. Vi fikk jo ikke feiret 17.mai saa veldig i aar, men vi har faatt feiret nasjonaldagen her i stedet for - og her feires det i tre dager! President Evo Morales har vaert paa besok i byen, det har vaert et sinnsykt langt tog med korpsmusikk og marsjerende skoleelever og om kvelden har det vaert danseoppvisning paa plassen. Artig, artig:)Gruvedrift og demonstrasjon i Potosi
20.mai
Naa har vi vaert i Potosi i et par dager, og dette er virkelig en litt annerledes by. Byen ligger paa ca. 4000m og det er kaldt her, veldig kaldt, saerlig om natten. Omtrent alle mennene i byen jobber i gruvene i fjellet som troner over byen, Cerro Rico. Tilbake i tid, paa 1500-,1600- og 1700-tallet, var dette en av de aller storste byene i verden. Byen var rik paa grunn av gruvedriften, og her laget man solvmynter som man sendte til Spania (Bolivia var en spansk koloni). Naa er gruvedriften kooperativ, det vil si at staten eier gruvene, og de som onsker det kan selv arbeide med aa grave ut mineraler og deretter selge det. I folg dem som jobber i gruvene er dette tungt arbeid, og fortjenesten er ikke den storste.
Anders fikk seg en tur ned i gruvene hvor arbeiderne jobbet. Ingunn hadde ikke videre lyst til aa gaa mange hundre meter under bakken i trange ganger, saa hun fikk lov til aa dra med skittentoyet til vaskeriet.
Dagen etter ble det besok til Casa de Moneda, hvor vi fikk innblikk i gruvehistorien og trykkingen av solvmyntene. Guiden snakket daarlig, monoton engelsk. Noe som gjor sitt til at ting som egentlig er spennendes, blir tungt aa fordoye. Paa kvelden ble det middag paa en fransk restaurant, hvor de hadde gasspeis. Ingunn satt omtrent oppi peisen for aa faa mest mulig varme. Anders svetta i to ulltroyer og stilongs.
Dagen da vi skulle reise ble vi mott av 15 000 mennesker i gata. Vi skjonte forst ikke hva det var, men det lop en galning av en gruvearbeider i front, og plutselig fyrte han av en skikkelig dynamitt som fikk alle menneskene i gata til aa lope innendors. Det viste seg aa vaere gruvearbeiderne som demonstrerte mot nye reguleringer i gruvene, de var rett og slett redde for at alt skulle rase sammen. Demonstrantene var rimelig aggresive og fyrte av en haug med dynamitter. Vi holdt oss inne paa hostalet sammen med innehaveren inntil det hele var over. En litt skremmendes opplevelse, samtidig som vi kan forstaa frustrasjonen til gruvearbeiderne.
Naa har vi vaert i Potosi i et par dager, og dette er virkelig en litt annerledes by. Byen ligger paa ca. 4000m og det er kaldt her, veldig kaldt, saerlig om natten. Omtrent alle mennene i byen jobber i gruvene i fjellet som troner over byen, Cerro Rico. Tilbake i tid, paa 1500-,1600- og 1700-tallet, var dette en av de aller storste byene i verden. Byen var rik paa grunn av gruvedriften, og her laget man solvmynter som man sendte til Spania (Bolivia var en spansk koloni). Naa er gruvedriften kooperativ, det vil si at staten eier gruvene, og de som onsker det kan selv arbeide med aa grave ut mineraler og deretter selge det. I folg dem som jobber i gruvene er dette tungt arbeid, og fortjenesten er ikke den storste.
Anders fikk seg en tur ned i gruvene hvor arbeiderne jobbet. Ingunn hadde ikke videre lyst til aa gaa mange hundre meter under bakken i trange ganger, saa hun fikk lov til aa dra med skittentoyet til vaskeriet.
Dagen etter ble det besok til Casa de Moneda, hvor vi fikk innblikk i gruvehistorien og trykkingen av solvmyntene. Guiden snakket daarlig, monoton engelsk. Noe som gjor sitt til at ting som egentlig er spennendes, blir tungt aa fordoye. Paa kvelden ble det middag paa en fransk restaurant, hvor de hadde gasspeis. Ingunn satt omtrent oppi peisen for aa faa mest mulig varme. Anders svetta i to ulltroyer og stilongs.
Dagen da vi skulle reise ble vi mott av 15 000 mennesker i gata. Vi skjonte forst ikke hva det var, men det lop en galning av en gruvearbeider i front, og plutselig fyrte han av en skikkelig dynamitt som fikk alle menneskene i gata til aa lope innendors. Det viste seg aa vaere gruvearbeiderne som demonstrerte mot nye reguleringer i gruvene, de var rett og slett redde for at alt skulle rase sammen. Demonstrantene var rimelig aggresive og fyrte av en haug med dynamitter. Vi holdt oss inne paa hostalet sammen med innehaveren inntil det hele var over. En litt skremmendes opplevelse, samtidig som vi kan forstaa frustrasjonen til gruvearbeiderne.
torsdag 19. mai 2011
17.mai i saltorkenen!
 |
| Isla del Tierra - Uyuni |
17.mai ble i aar feiret i verdens storste saltorken "Salar de Uyuni". Et utrolig toft syn!
Vi tok en guidet tur fra Tupiza, og videre til en landsby rett ved siden av saltorkenen som het Colchani. Her overnattet vi paa et slags familiedrevet vertshus. Sengene var bygd av saltblokker, det fantes ingen oppvarming i bygningen (det var mange minusgrader ute) og toalettet var et hull i gulvet. Morsomt og eksotisk for en natt, men ikke lengre. Vi fikk brukt absolutt alle de varme klaerne vi har dratt rundt paa i flere maaneder naa. Saltorkenen befinner seg paa 3650m. Det ble derfor tungt aa bevege seg og om natten hadde vi begge vondt i hodet.
Neste dag var heldigvis hodepinen og frosten borte, og vi cruisa ut i saltorkenen med firehjulstrekkeren vaar. Vi hadde egen guide som kjorte, i tillegg til egen(!) kokk. Dagen ble bare helt fantastisk, hoydepunktet var da vi om til "Isla del Tierra". En liten by med store kaktuser, et lite hotell og lamaer som beiter fritt rundt. Dette kan anbefales! Nasjonalsangen ble som seg hor og bor hoytidelig midt ute i orkenen. 17.mai-middagen ble ikke som vanlige 17.mai-middager. Det ble en stor pizza paa deling, og to krus med kakao for aa faa opp varmen. I morgen drar vi videre til Potosi.
Vi har kommet oss til Bolivia
14.mai
Vi har naa vaert i Bolivia i 4 dager, og befinner oss i Tupiza helt sor, ca. 2 timer fra grensa. Grensepasseringen mellom Argentina og Bolivia gikk veldig greit, det hele var over paa 20min. Paa forhaand hadde vi hort mareritthistorier om denne grensepasseringen, men alt gikk veldig fint. Fra grensa maatte vi ta en skikkelig lokal skranglebuss. 99% lokalbefolkning, utstyrt med bowlerhatter, fargerike skjort og alle med et tonn bagasje innpakket i toystykker. Bussen hoppa og skrangla paa en veldig svingete og smal vei. Ganske saa morsomt for oss to "gringos" fra nord! Nivaastandarden mellom bussene i Argentina og Bolivia er enorm.
Vel fremme i Tupiza koste vi oss med aa se paa livet i den lille byen, og spiste god mat paa lokale restauranter. Vel, fult saa "lokalt" skulle vi nok ikke ha spist. Det endte med at Ingunn ble liggende i senga i to dager. Ikke spesielt kult...Ingunn vaakna ikke til liv igjen for femte dagen i Tupiza, men da ble det bra gaatur i turterrenget til Butch Cassidy og Sundance Kid.
Vi har naa vaert i Bolivia i 4 dager, og befinner oss i Tupiza helt sor, ca. 2 timer fra grensa. Grensepasseringen mellom Argentina og Bolivia gikk veldig greit, det hele var over paa 20min. Paa forhaand hadde vi hort mareritthistorier om denne grensepasseringen, men alt gikk veldig fint. Fra grensa maatte vi ta en skikkelig lokal skranglebuss. 99% lokalbefolkning, utstyrt med bowlerhatter, fargerike skjort og alle med et tonn bagasje innpakket i toystykker. Bussen hoppa og skrangla paa en veldig svingete og smal vei. Ganske saa morsomt for oss to "gringos" fra nord! Nivaastandarden mellom bussene i Argentina og Bolivia er enorm.
Vel fremme i Tupiza koste vi oss med aa se paa livet i den lille byen, og spiste god mat paa lokale restauranter. Vel, fult saa "lokalt" skulle vi nok ikke ha spist. Det endte med at Ingunn ble liggende i senga i to dager. Ikke spesielt kult...Ingunn vaakna ikke til liv igjen for femte dagen i Tupiza, men da ble det bra gaatur i turterrenget til Butch Cassidy og Sundance Kid.
lørdag 14. mai 2011
Nok en gang farvel til Tia Nora
10.mai
Heldigvis hadde ikke Anders spist det samme som kua....saa han er frisk igjen!
Aa si hade denne gangen var enda mer trist og rart enn forrige gang. Likevel foles det mer riktig denne gangen, vi var klare for aa reise videre og oppleve noe nytt. Lucia og Pedro sa til oss naar vi dro at vi fikk komme tilbake om noen aar med "de lyshaarede, smaa barna vaares". Tror de synes det er veldig morsomt med lyse barn.
Dagen for vi dro feiret Pedro bursdagen sin. Masse familie og venner var tilstede fra tidlig om morgenen til sent paa kveld. I tillegg kom det "vanlige" gjester til gaarden, saann som det pleier paa sondager. Med andre ord var det fult liv hele dagen. Lucille (en annen frivillig fra Frankrike) og Ingunn lagde tre bursdagskaker. Pedro viste paa forhaand litt skepsis til en kake som skulle inneholde gulerotter. Etterpaa var han veldig fornoyd, og solgte til og med noen stykker til noen av restaurantgjestene - "en norsk spesialitet".
Anders har kommet frem til at av dyra paa gaarden, er det en spesiell sau han kommer til aa savne mest. Sauen kommer bare bort til han, dytter han i beinet og venter paa aa bli klodd. Ingunn kommer til aa savne katten "Chocolate" mest. Det er en brun katt som dilter etter deg hele dagen for aa kose og leke.
Naa sitter vi paa bussen paa vei til Jujuy, nord i Argentina. "Bare" en 17 timers tur...
Dagen etter i Jujuy, da vi hadde overnattet paa et veldig billig hostal, var Anders sin kommentar: "Vi er ikke 17 aar og backpackere lengre, vi har vondt i ryggen og bruker lang tid paa aa staa opp om morgenen". Med andre ord, hostalet var ikke veldig bra.
Heldigvis hadde ikke Anders spist det samme som kua....saa han er frisk igjen!
Aa si hade denne gangen var enda mer trist og rart enn forrige gang. Likevel foles det mer riktig denne gangen, vi var klare for aa reise videre og oppleve noe nytt. Lucia og Pedro sa til oss naar vi dro at vi fikk komme tilbake om noen aar med "de lyshaarede, smaa barna vaares". Tror de synes det er veldig morsomt med lyse barn.
Dagen for vi dro feiret Pedro bursdagen sin. Masse familie og venner var tilstede fra tidlig om morgenen til sent paa kveld. I tillegg kom det "vanlige" gjester til gaarden, saann som det pleier paa sondager. Med andre ord var det fult liv hele dagen. Lucille (en annen frivillig fra Frankrike) og Ingunn lagde tre bursdagskaker. Pedro viste paa forhaand litt skepsis til en kake som skulle inneholde gulerotter. Etterpaa var han veldig fornoyd, og solgte til og med noen stykker til noen av restaurantgjestene - "en norsk spesialitet".
Anders har kommet frem til at av dyra paa gaarden, er det en spesiell sau han kommer til aa savne mest. Sauen kommer bare bort til han, dytter han i beinet og venter paa aa bli klodd. Ingunn kommer til aa savne katten "Chocolate" mest. Det er en brun katt som dilter etter deg hele dagen for aa kose og leke.
Naa sitter vi paa bussen paa vei til Jujuy, nord i Argentina. "Bare" en 17 timers tur...
Dagen etter i Jujuy, da vi hadde overnattet paa et veldig billig hostal, var Anders sin kommentar: "Vi er ikke 17 aar og backpackere lengre, vi har vondt i ryggen og bruker lang tid paa aa staa opp om morgenen". Med andre ord, hostalet var ikke veldig bra.
Abonner på:
Innlegg (Atom)