Gruvedrift og demonstrasjon i Potosi

20.mai
Naa har vi vaert i Potosi i et par dager, og dette er virkelig en litt annerledes by. Byen ligger paa ca. 4000m og det er kaldt her, veldig kaldt, saerlig om natten. Omtrent alle mennene i byen jobber i gruvene i fjellet som troner over byen, Cerro Rico. Tilbake i tid, paa 1500-,1600- og 1700-tallet, var dette en av de aller storste byene i verden. Byen var rik paa grunn av gruvedriften, og her laget man solvmynter som man sendte til Spania (Bolivia var en spansk koloni). Naa er gruvedriften kooperativ, det vil si at staten eier gruvene, og de som onsker det kan selv arbeide med aa grave ut mineraler og deretter selge det. I folg dem som jobber i gruvene er dette tungt arbeid, og fortjenesten er ikke den storste.
Anders fikk seg en tur ned i gruvene hvor arbeiderne jobbet. Ingunn hadde ikke videre lyst til aa gaa mange hundre meter under bakken i trange ganger, saa hun fikk lov til aa dra med skittentoyet til vaskeriet.

Dagen etter ble det besok til Casa de Moneda, hvor vi fikk innblikk i gruvehistorien og trykkingen av solvmyntene. Guiden snakket daarlig, monoton engelsk. Noe som gjor sitt til at ting som egentlig er spennendes, blir tungt aa fordoye. Paa kvelden ble det middag paa en fransk restaurant, hvor de hadde gasspeis. Ingunn satt omtrent oppi peisen for aa faa mest mulig varme. Anders svetta i to ulltroyer og stilongs.

Dagen da vi skulle reise ble vi mott av 15 000 mennesker i gata. Vi skjonte forst ikke hva det var, men det lop en galning av en gruvearbeider i front, og plutselig fyrte han av en skikkelig dynamitt som fikk alle menneskene i gata til aa lope innendors. Det viste seg aa vaere gruvearbeiderne som demonstrerte mot nye reguleringer i gruvene, de var rett og slett redde for at alt skulle rase sammen. Demonstrantene var rimelig aggresive og fyrte av en haug med dynamitter. Vi holdt oss inne paa hostalet sammen med innehaveren inntil det hele var over. En litt skremmendes opplevelse, samtidig som vi kan forstaa frustrasjonen til gruvearbeiderne.